desember 2007
ma ti on to fr
          1 2
3 4 5 6 7 8 9
10 11 12 13 14 15 16
17 18 19 20 21 22 23
24 25 26 27 28 29 30
31            

Innleide konsulenter og etikk

Publisert: 22.jan.2007 @ 18:15
  Etter de mange skandalene, spesielt i kommuner, er det økende bevissthet om behovet for å styrke integriteten i offentlig sektor. Her følger et lite påaktet problem, med Oslo som eksempel: 


34910-5

De første månedene av 2006 brukte Oslo kommune 100 millioner kroner på innleide konsulenter.  Mange byggeprosjekter førte til stort behov for flere folk i administrasjonen og flere prosjektledere. Samtidig var det få søknader når faste prosjektstillinger ble lyst ut, derfor var behovet for innleid hjelp stor. Det skrev Aftenposten i en kommentar.  

Det kommunale selskapet Omsorgsbygg alene leide inn byggeledere og andre sjefer for 55 millioner i den perioden. Byggeboom av sykehjems- og barnehageplasser var årsaken.  

Selskapets administrerende direktør, Jan-Egil Clausen, sa til avisen at han så fordeler ved å bruke konsulenter.

- Hadde vi ansatt mange nå, måtte vi kanskje ha permittert dem om ett år. Samtidig erkjente Clausen problemstillinger når det gjelder de innleides forhold til habilitet og lojalitet. Mens fast ansatte er forpliktet til å følge kommunens etiske retningslinjer, jobber de innleide konsulentene etter en norsk standardkontrakt.  

Clausen sa at han imidlertid forutsatte at konsulentene følger kommunens etiske regler.  

Jeg tror Clausen er for godtroende. Jeg vil sterkere enn ham advare om de etiske problemstillingene som reises. Jeg ser helt klart faren for at rolleblanding og misligheter øker når antallet innleide konsulenter øker.  

Det gjelder ikke de samme habilitetskrav for innleide konsulenter som for fast ansatte. Per definisjon tar de andre oppdrag, kanskje mange oppdrag, og den enkelte oppdragsgiver har ikke kontroll over hva konsulentene ”gjør resten av tiden”. Muligheten for kontrollen er en helt annen med fast ansatte. Innleide er ikke underlagt lovgivning på samme måte som fast ansatte i kommunen. Det gjelder ikke samme lovkrav for dem som for andre. Dermed mister lederne den kontrollen de normalt har.
Ledelsen må spørre seg om det er prisen verdt. 

De bør ta i betraktning tre forhold: 
  •  Konsulentene er der på oppdrag, og ser ikke på oppdragsgiver som arbeidsgiver. Det kan være en svært svak binding mellom konsulent og oppdragsgiver. Det er en risiko for at konsulenter lar seg påvirke av utenforstående, lettere enn fast ansatte. Innleide konsulenter kan ha et kontaktnett av underleverandører de drar med seg, uavhengig av oppdragsgivers preferanser.
 
  • Når konsulentenes lojalitet til oppdragsgiver er svak, fordi den deles med andre oppdragsgivere, vil helt klart en del konsulenter søke å benytte seg av eksisterende muligheter til å berike seg.
 
  • Tidligere kommunerevisjonsrapporter viser at mange kommunale ledere har hatt null kontroll, og at innleide har vært med i konkurranse om leveranse til egen arbeidsplass.

Private interesser i politikken

Publisert: 06.des.2006 @ 15:09
Kommunelederes bevissthet om offentlig etikk er økende, men ikke høy, i hvert fall ikke høy nok. Randaberg-ordfører Tom Tvedt er inne på det samme i Kommunal Rapport nr. 38.

Ordførere skyr debatt om korrupsjon og misligheter i egen kommune, mer enn antyder Tvedt. «Vi må innse at vi har et problem og tørre å ta debatten», sier han.

Kommuneledere må på banen i det offentlige ordskiftet, for som ledere setter de eksempel for ansatte i kommunen - som rollemodeller eller det motsatte. Ansatte måler egen atferd mot ledernes atferd, og gjør seg sine tanker, når lederne ikke tør ta stilling i ordskiftet. Taushet taler.I debatten settes det søkelys på sammenhengen mellom uformelle nettverk/kontakter, rolleblanding og korrupsjon i forbindelse med offentlige anskaffelser, partifinansiering, og lobbyvirksomhet. Vel kan uformelle nettverk og kontakter ha positive funksjoner i lokaldemokratiet, sies det, men det legges til at tiltak som hindrer negative følger av den uformelle kulturen, er påkrevd - som mer åpenhet, mer opplæring og beskyttelse av varslere over minstemålet satt i arbeidsmiljøloven.

Søkelyset må også settes på kommuneledernes private interesser. Deres interesser i kommunalt eide og privateide selskaper, for eksempel, kan påvirke politikk og forvaltning. Hvordan hindre dette?

Ifølge en undersøkelse KS fikk utført, har hele 71 prosent av ordførerne styreverv i kommunale og/eller privateide selskaper. Mange folkevalgte og toppledere i kommunen har, som andre, investert i aksjer, fonds og fast eiendom. Likeså blir det stadig mer vanlig at de mottar belønning for ulike konsulentoppdrag, tjenester og foredrag, deltar på reiser betalt av private parter, og mottar gaver og andre fordeler av økonomisk verdi. I tillegg har de gjerne en rekke interesser av ikke-økonomisk verdi, som styreverv i frivillige organisasjoner.

Spørsmålet fortjener oppmerksomhet ikke bare her på berget. Det anses å være et problem i alle land, og er derfor er blitt gjenstand for regulering i FNs konvensjon mot korrupsjon, som Norge ratifiserte tidligere i år.

Etter konvensjonen skal statene etablere tiltak og systemer som pålegger offentlige tjenestemenn og -kvinner å rapportere om eksterne verv, økonomiske interesser, investeringer, gaver og fordeler og annet som kan skape konflikt med utøvelsen av den offentlige funksjon.Kravet er at alle relevante interesser som med rimelighet kan tenkes å påvirke den offentlige funksjon, både finansielle og ikke-finansielle, rapporteres og registreres. Testen på hva som er en relevant interesse, er ikke om vedkommende tjenestemann eller -kvinne faktisk vil bli påvirket av interessen, men om offentligheten har rimelig grunn til å tro at det kan skje. Det er selvsagt offentlighetens oppfatning som teller mest.

Erfaringsmessig er offentlige ledere svært tilbakeholdne med å opplyse offentlig om sine private interesser. Men samfunnet har en legitim rett til å vite om - og få registrert - disse interessene. Et offentlig register bidrar til å forebygge interessekonflikter, styrke innsikten i offentlige beslutninger, øke forutsigbarheten og styrke tilliten til den kommunale forvaltning. Forhåpentligvis bidrar registeret til å skjerpe den enkeltes følelse av personlig ansvar ved utøvelsen av den offentlige funksjonen. Registeret kan dessuten tjene i en eventuell rettshåndheving mot vedkommende.

Mange land har for lengst etablert slike registre, oftest gjennom lovpålegg. Transparency International Norge tok i sommer til orde for at lokale folkevalgte og andre kommunale ledere ved lov pålegges å rapportere styreverv, økonomiske interesser og andre private interesser til et offentlig register.

I motsetning til TI-Norge, mener KS at et register må baseres på frivillighet. KS begrunner dette med hensynet til personvernet for den enkelte, et argument som er helt misforstått, gitt det overordnede formålet med ordningen. Siste ord er ikke sagt om tvang versus frivillighet; lov versus retningslinjer.

Uansett, i september besluttet KS å nedsette et utvalg som skal utarbeide retningslinjer for et webbasert registrer over verv og godtgjørelser i offentlige og private selskaper, verv i interesse- og/eller frivillige organisasjoner som mottar økonomisk støtte fra kommunen/fylkeskommunen, næringsinteresser, reiser, gaver eller andre økonomiske fordeler i forbindelse med utøvelse av vervet.

Utvalget bør se hen til lovgivningen i andre land. Foruten de folkevalgte, hvilke kategorier ansatte i kommune/fylkeskommune bør omfattes av ordningen? Hvor hyppig skal man registrere opplysningene? Skal familiemedlemmers interesser også omfattes?

Jeg er overbevist om at private interesser spiller en stadig større rolle i politikk og forvaltning, direkte eller indirekte. Aldri før har politikere og byråkrater hatt så mange private interesser av økonomisk og ikke-økonomisk art som potensielt kan påvirke offentlige funksjoner. Så at det skjer en påvirkning, er utvilsomt. Det er trenden i andre land også.

Faren øker dessuten ved at skillet i samfunnet mellom offentlige og private oppgaver viskes ut. Vårt samfunn er nokså oversiktlig og gjennomsiktig, men troen på at det holder med det, og med tiltak for frivillig åpenhet, er en myte og en sovepute. Vi kan like godt venne oss til tanken på at vi i Norge har politisk korrupsjon.Jeg hører gjerne kommentarer fra leserne.

Kampen mot korrupsjon

Publisert: 13.nov.2006 @ 10:51

Gode varslingssystemer   = God organisasjonskultur

Korrupsjon er en forretningsrisiko. Mange ledere i privat og offentlig sektor synes å lukke øynene for denne risiko.  


34910-3

            Lederne må aktivt involvere intern revisjon, sikkerhetsansvarlige med flere i risikovurderingen og risikohåndteringen. De må skape et betryggende system for intern varsling, som praktiseres! Ellers klarer ikke lederne å samle tilstrekkelig og relevant informasjon. De vil ikke være i stand til å håndheve egen etisk styringsfunksjon. De klarer ikke å være på vakt mot potensielle og aktuelle korrupsjonsrisiki.


            Ikke all intern revisjon eller annen formell intern kontroll avdekker korrupsjon. Korrupsjon er per definisjon en skjult transaksjon, i alle fall som regel. Utad vekker korrupte/korrumperende aktiviteter liten eller ingen mistenksomhet. Oppdagelsesrisikoen er liten også av den grunn at ulovlige handlinger mange ganger blandes med lovlig virksomhet. Sporene (bevisene) vil ofte være godt skjult i dokumenter og datasystem. 


            Ledelsen i et selskap er også avhengig av ”uformelle” – og like legitime - kilder til informasjon. En ansvarlig ledelse som vil forebygge mot korrupsjon og annen økonomisk kriminalitet spiller på lag med de ansatte og de ansattes tillitsvalgte. De ansatte, høyt og lavt, kjenner mulighetene for å skaffe seg uberettigede fordeler. De tilbys uberettigede fordeler med løfte om at ingen skal få vite. De ser misligheter og misbruk som ikke rapporteres på behørig måte. De er potensielt den beste ”internkontroll” virksomhetene kan ha. De ansattes informasjon kan bidra til å avdekke korrupsjon. Avgjørende er om lederne i virksomheten har vilje og evne til å håndtere informasjonen til beste for virksomheten.


            Transparency International promoverer på global basis et sett av anbefalinger til selskaper som ønsker å håndterere korrupsjonsrisiki. Disse er sammenfattet i dokumentet Business Principles for Countering Bribery, og lastes ned fra www.transparency.no. Dokumentet anviser en metodikk for styring av korrupsjonstrusler, herunder anbefaler en policy og prosess for å kommunisere og rapportere påstander om ureglementerte eller ulovlige handlinger, som bestikkelser, i egen virksomhet.


            Internasjonale undersøkelser viser at gode systemer for varsling kan være avgjørende for håndteringen av korrupsjonstrusler. Systemene øker risikoen for å avsløre og eksponere utro tjenere, gir ærlige ansatte en mulighet for å rapportere oppover i systemet brudd på selskapets antikorrupsjonspolicy, og bidrar til å skape en bedriftskultur som forebygger misbruk og fremmer ”beste praksis”.


            Gode varslingskanaler bidrar til å skape god organisasjonskultur, og styrke lojaliteten mellom ansatte og mellom ansatte og ledelse. Gode systemer bygger tillit. Åpenhet fremmer lojalitet. Varslingssystemer som fungerer gir ansatte trygghet for at ledelsen er villig til å lytte til deres bekymringer.


            Jeg oppfatter at mange ledere ikke synes å kjøpe dette. Skepsisen lyser. ”Varslere, det er angiverne, de illojale, bråkmakerne.” Som strutsen stikker disse lederne hodet i sanden. Lytter ikke. Snur tingene på hodet. Resultat? Sjansen øker for at ansatte varsler eksternt fordi organisasjonskulturen ikke fremmer gjensidig lojalitet og tillit mellom lederne og de ansatte. I Norge oppfatter dessuten mange at varsling utelukkende dreier seg om å informere eksterne adressater (offentlige instanser eller mediene), men det er misvisende.


På lag med varslerne

Publisert: 13.okt.2006 @ 13:01

 Sakene avdekket i media om korrupsjon og annen økonomisk kriminalitet i kommunal sektor, er som alle etter hvert vet toppen av isfjellet i Kommune-Norge.


En ansvarlig kommunal ledelse som vil forebygge denne kriminalitet spiller på lag med de ansatte og de ansattes tillitsvalgte. De ansatte, høyt og lavt, kjenner mulighetene for å skaffe seg uberettigede fordeler. De tilbys uberettigede fordeler med løfte om at ingen skal få vite.

De ser misligheter som ikke rapporteres på behørig måte. De er potensielt den beste ”internkontroll” kommunene har. De ansattes informasjon kan bidra til å avdekke korrupsjon.

Men det forutsetter at kommuneledelsen vet å bruke denne kontrollen for hva den er verdt: at den ivaretar dem som vil si fra, som kan varsle om kritikkverdige forhold, men som i utgangspunktet ikke våger.

Der gjør mange etatsledere i kommunene en slett jobb. De oppmuntrer ikke, legger ikke til rette for varsling. Kommuneledere er pålagt ansvar for å informere ansatte om kommunens etiske normer og sørge for at regelverket følges i praksis.

Men i mange kommuner er det en rystende mangel på praktiseringen av regelverket.  Dersom kommunene ikke har de ansatte med seg i kampen mot korrupsjon, er slaget tapt. Da forblir oppdagelsesrisikoen lav, og problemet som før. Kommuneledelsen må forbi pratestadiet og gi nøkkelpersonell ordentlig opplæring i dilemmaer og korrupsjonsfarer, i etiske gråsoner, kameraderi og rolleblanding.

Eksempelvis, hva gjør den ansatte når hun ser at kollegaen deltar i konkurranse om leveranser til sin egen arbeidsplass gjennom eierandeler eller en konsulentjobb i et privat selskap?

Hvem skal hun varsle og hvordan?

I disse dager behandler Stortinget regjeringens lovforslag om varslerrett og varslervern. Blir ikke resultatet bedre enn det som er foreslått, taper regjeringen den nasjonale kampen mot korrupsjon i offentlig sektor.


Det begynner med en gave ....

Publisert: 10.mai.2006 @ 09:53
Noen flasker whisky, en reise for familien til den spanske Solkysten og middager på luksusrestauranter - det kan være belønningen for at innkjøpssjefen ordner en lønnsom kontrakt for entreprenøren. Det som begynte som en ren forretningsrelasjon endte så opp som kameraderi. Whisky, reiser eller millioner satt inn på sveitsiske bankkonti. Det kan være bestikkelser i stort og smått; en belønning for å ordne en lønnsom kontrakt til en entreprenør.

            La oss tenke oss Lars, som egentlig heter noe annet. Han arbeidet i flere år som innkjøper på teknisk kontor i en kommune i Midt-Norge. Gjennom hans hender passerte tilbud og kontrakter på drøyt hundre millioner kroner. Han hadde stor makt over hvilke entreprenører og leverandører kommunen valgte til ulike oppdrag.

            En dag, på begynnelsen av 1990-talet, kom en pakke i posten. I den lå en hilsen fra Aksel, produksjonssjef for et foretak som utførte en del kommunale arbeider, og en flaske eksklusiv skotsk whisky. Lars: - Først tenkte jeg å sende tilbake flasken, men ... jeg hadde ikke så god lønn sammenliknet med personer på liknende poster i det private næringslivet. Jeg tenkte også at en flaske brennevin ikke skulle påvirke meg i arbeidet. Jeg beholdt whiskyen, og den smakte utsøkt.

            Tenkte så Lars på at han lot seg bestikke? Nei, ikke da. Han hadde opparbeidet seg en god relasjon med Aksel, men bestikkelse? Nei.

            En dag ringte Aksel og var opprørt. Hans foretak hadde tapt noen kontrakter og nå gikk ryktet om at en konkurrent hadde gitt et lavere bud på renovasjonen av et stort antall lekeplasser og parkområder i kommunen. Lars: - Han bad meg sjekke i anbudsdokumentene om opplysningene stemte. Jeg skulle få noe for den tjenesten, sa han. Jeg sjekket og fortalte Aksel at det fantes et lavere bud. Da spurte Aksel om han fikk gjøre endringer i sitt eget anbud, og det lot jeg lot ham gjøre. Han hadde handlet utmerket tidligere, og det var ingen grunn til å bytte entreprenør.

            Oppdraget gikk til Aksels firma, og et par uker senere fikk Lars et brev som inneholdt fem charterbilletter til den spansk Solkysten. Nå måtte han vel ha fattet at han var blitt bestukket? Jo, det var klart, sier Lars, men det var ikke uvanlig med bestikkelser innen privat og offentlig sektor. I byggebransjen var - og er det fortsatt – innlysende med ulike former for gaver. Bare se hva som kom fram i saken om Vinmonopolet. Nordmenn er veldig godtroende når det gjelder bestikkelser. Vi tenker ikke at smøring er en form for bestikkelse. Vi tenker at det ”bare” er smøring.

            Det ble noen flere whiskyflasker, og i forbindelse med en konferanse bød Aksel på luksusmiddag i Oslo. Også senere hen betalte han regningen på fine restauranter. Lars tenkte ikke på den risiko han tok. Han hadde hørt snakk om middager, flaskegaver og betalte reiser før han selv falt for fristelsen. Han så det ikke som lovbrudd eller uetisk fra hans side ettersom det jo var Aksel som tok initiativet!

            I dag angrer Lars. Han sier at reisen til Solkysten ikke ble vellykket, det kjentes ikke riktig å ligge der på stranden og nyte varmen. Han følte seg moralsk defekt av den opplevelsen. Han begynte å snyte på skatten, og ga en håndverker som jobbet svart oppdraget med å pusse opp kjøkkenet. I dag arbeider Lars for en annen kommune, og har vanskelig for å akseptere en lunsjinvitasjon.

            Hvorfor lar folk seg bestikke? Jeg tror det nærliggende svaret ofte er ren og skjær grådighet. Bedre å ha mye penger enn lite. Ofte har de involverte ikke forstått at de har brutt lov eller regelverk. Media er kanskje noe mer oppmerksomme enn før på mulighetene for å avsløre og rapportere bestikkelser og "vennskapskorrupsjon". Men media må grave mye mer i grumset ukultur og samrøret som finnes i mange virksomheter og kommuner. Dersom samfunnet ikke mer aktivt sier fra om bestikkelser, blir det mer tolerant for disse typer handlinger. Korrupsjon er en kreftsvulst i samfunnskroppen, og kan fordrives!

Er du enig i at bestikkelser begynner som en liten gave? Har du eksempler eller egne opplevelser som bekrefter dette?

Korrupsjon - skremt, jeg?

Publisert: 18.nov.2005 @ 14:34
Investeringer, korrupsjon og Innovasjon Norge

Jan Borgen, generalsekretær, Transparency International Norge

Korrupsjon virker negativt på direkte utenlandske investeringer (FDI), er den entydige konklusjonen i internasjonale undersøkelser: land med mye korrupsjon mottar relativt mindre FDI enn land med lite. Undersøkelsene viser at utenlandske investorer er mer sensitive til korrupsjonsrisiki enn deres lokale investorer. Dessuten, det påvirker selskapenes investeringsbeslutninger om de har vært lite eksponert for korrupsjon i hjemlandet. Har de det, vil de sky korrupte land, enten av moralske grunner, pga. kostnadene eller fordi de er usikre på hvordan korrupsjonsrisikoen skal håndteres. FDI er derfor en utfordring for selskaper som er lite villige til å arbeide i land som er merkbart mer korrupte enn hjemlandet. De velger ofte å la det være. Stadig flere norske selskaper synes å ta korrupsjon med i vurderingen når investeringer besluttes.

            Likevel virker det ikke som om korrupte land skremmer alle. Ta Ukraina, som på Transparency Internationals Corruption Perceptions Index 2004 (CPI), får en score på bare 2,2 på en skala der 10 er best oppnåelige resultat. (Land med verdien 4 eller lavere på skalaen er høyrisikoland.) Regjeringen der ble nettopp sparket, bl.a. pga grov korrupsjon. Innovasjon Norge mener likevel at Ukraina er et stort, viktig og voksende eksportmarked for Norge. Eller ta Kina, ”redningen” for mange norske bedrifter. Kina er drivkraften i internasjonal økonomisk vekst, verdens største destinasjon for FDI, enda bedriftsledere oppfatter landet som veldig korrupt. Kinas score på CPI er bare 3,4; i selskap Saudi-Arabia, Syria, Hviterussland, Marokko og Tyrkia.       

            I høyrisikoland tilpasser selskapene seg de lokale forholdene ved å alliere seg med lokale partnere, og håpe at disse skal navigere dem gjennom urent farvann. Når prosjektet er fullført, trekker imidlertid mange seg ut igjen. Det er uholdbart at man må trekke seg ut på grunn av korrupsjon, for potensialet for langsiktige, utenlandske investeringer svekkes. Gjør man ikke noe med korrupsjonsnivået i landet, og alle bare ”tilpasser seg” situasjonen, taper alle: økonomien som helhet, de utenlandske selskapene, og de lokale bedriftene, spesielt de som bare brukes til å beskytte de utenlandske investorene. ”Tilpasning” til korrupsjon øker kostnadene for alle.

             Norske selskaper i utlandet må heller bli positive ”endringsagenter”. Som rollemodeller i investeringslandene vil de anvende høye standarder for integritet og åpenhet i egen virksomhet, og samtidig påvirke lokale motparter til å gjøre det samme. Norsk lovgivning mot korrupsjon må overholdes, derfor må investeringsavtaler og andre avtaler med lokale forretningspartnere, mellommenn og myndigheter, ha bestemmelser som begrenser risikoen for korrupte transaksjoner. Internasjonale konvensjoner kan også være målestokk for forsvarlig adferd. Mange land er allerede bundet av konvensjoner om korrupsjon, de plikter å ikke krenke disse i samhandling med utenlandske selskaper. Konvensjonene er en del av løsningen for å styrke bedriftenes samfunnsansvar.

            At korrupsjon bidrar til ineffektivitet, også bedriftsøkonomisk, til å dempe investeringslysten og til at land forblir fattige, er gammelt nytt. Hva gjør så Innovasjon Norge for å systematisk kurse, informere og bevisstgjøre norske bedrifter om korrupsjonsrisiki i de enkelte land, og om norsk og lokal korrupsjonslovgivning, og internasjonale konvensjoner? Hva forteller de bedriftene om strategier de kan benytte vis-à-vis myndigheter og andre motparter lokalt, for å spille en positiv rolle som ”endringsagenter” og rollemodeller i antikorrupsjon, for derved å skape et investeringsklima med høyere integritet? Er Innovasjon Norge godt nok rustet til å formidle antikorrupsjonskompetanse?

Vil du lese mer? Se artikkelen i TU:
Korrupsjon - kamp på alle fronter


Har leserne kommentarer?

Hilsen Jan Borgen


hits