Private interesser i politikken

Skrevet av Jan Borgen - 06.des.2006 @ 15:09
Kommunelederes bevissthet om offentlig etikk er økende, men ikke høy, i hvert fall ikke høy nok. Randaberg-ordfører Tom Tvedt er inne på det samme i Kommunal Rapport nr. 38.

Ordførere skyr debatt om korrupsjon og misligheter i egen kommune, mer enn antyder Tvedt. «Vi må innse at vi har et problem og tørre å ta debatten», sier han.

Kommuneledere må på banen i det offentlige ordskiftet, for som ledere setter de eksempel for ansatte i kommunen - som rollemodeller eller det motsatte. Ansatte måler egen atferd mot ledernes atferd, og gjør seg sine tanker, når lederne ikke tør ta stilling i ordskiftet. Taushet taler.I debatten settes det søkelys på sammenhengen mellom uformelle nettverk/kontakter, rolleblanding og korrupsjon i forbindelse med offentlige anskaffelser, partifinansiering, og lobbyvirksomhet. Vel kan uformelle nettverk og kontakter ha positive funksjoner i lokaldemokratiet, sies det, men det legges til at tiltak som hindrer negative følger av den uformelle kulturen, er påkrevd - som mer åpenhet, mer opplæring og beskyttelse av varslere over minstemålet satt i arbeidsmiljøloven.

Søkelyset må også settes på kommuneledernes private interesser. Deres interesser i kommunalt eide og privateide selskaper, for eksempel, kan påvirke politikk og forvaltning. Hvordan hindre dette?

Ifølge en undersøkelse KS fikk utført, har hele 71 prosent av ordførerne styreverv i kommunale og/eller privateide selskaper. Mange folkevalgte og toppledere i kommunen har, som andre, investert i aksjer, fonds og fast eiendom. Likeså blir det stadig mer vanlig at de mottar belønning for ulike konsulentoppdrag, tjenester og foredrag, deltar på reiser betalt av private parter, og mottar gaver og andre fordeler av økonomisk verdi. I tillegg har de gjerne en rekke interesser av ikke-økonomisk verdi, som styreverv i frivillige organisasjoner.

Spørsmålet fortjener oppmerksomhet ikke bare her på berget. Det anses å være et problem i alle land, og er derfor er blitt gjenstand for regulering i FNs konvensjon mot korrupsjon, som Norge ratifiserte tidligere i år.

Etter konvensjonen skal statene etablere tiltak og systemer som pålegger offentlige tjenestemenn og -kvinner å rapportere om eksterne verv, økonomiske interesser, investeringer, gaver og fordeler og annet som kan skape konflikt med utøvelsen av den offentlige funksjon.Kravet er at alle relevante interesser som med rimelighet kan tenkes å påvirke den offentlige funksjon, både finansielle og ikke-finansielle, rapporteres og registreres. Testen på hva som er en relevant interesse, er ikke om vedkommende tjenestemann eller -kvinne faktisk vil bli påvirket av interessen, men om offentligheten har rimelig grunn til å tro at det kan skje. Det er selvsagt offentlighetens oppfatning som teller mest.

Erfaringsmessig er offentlige ledere svært tilbakeholdne med å opplyse offentlig om sine private interesser. Men samfunnet har en legitim rett til å vite om - og få registrert - disse interessene. Et offentlig register bidrar til å forebygge interessekonflikter, styrke innsikten i offentlige beslutninger, øke forutsigbarheten og styrke tilliten til den kommunale forvaltning. Forhåpentligvis bidrar registeret til å skjerpe den enkeltes følelse av personlig ansvar ved utøvelsen av den offentlige funksjonen. Registeret kan dessuten tjene i en eventuell rettshåndheving mot vedkommende.

Mange land har for lengst etablert slike registre, oftest gjennom lovpålegg. Transparency International Norge tok i sommer til orde for at lokale folkevalgte og andre kommunale ledere ved lov pålegges å rapportere styreverv, økonomiske interesser og andre private interesser til et offentlig register.

I motsetning til TI-Norge, mener KS at et register må baseres på frivillighet. KS begrunner dette med hensynet til personvernet for den enkelte, et argument som er helt misforstått, gitt det overordnede formålet med ordningen. Siste ord er ikke sagt om tvang versus frivillighet; lov versus retningslinjer.

Uansett, i september besluttet KS å nedsette et utvalg som skal utarbeide retningslinjer for et webbasert registrer over verv og godtgjørelser i offentlige og private selskaper, verv i interesse- og/eller frivillige organisasjoner som mottar økonomisk støtte fra kommunen/fylkeskommunen, næringsinteresser, reiser, gaver eller andre økonomiske fordeler i forbindelse med utøvelse av vervet.

Utvalget bør se hen til lovgivningen i andre land. Foruten de folkevalgte, hvilke kategorier ansatte i kommune/fylkeskommune bør omfattes av ordningen? Hvor hyppig skal man registrere opplysningene? Skal familiemedlemmers interesser også omfattes?

Jeg er overbevist om at private interesser spiller en stadig større rolle i politikk og forvaltning, direkte eller indirekte. Aldri før har politikere og byråkrater hatt så mange private interesser av økonomisk og ikke-økonomisk art som potensielt kan påvirke offentlige funksjoner. Så at det skjer en påvirkning, er utvilsomt. Det er trenden i andre land også.

Faren øker dessuten ved at skillet i samfunnet mellom offentlige og private oppgaver viskes ut. Vårt samfunn er nokså oversiktlig og gjennomsiktig, men troen på at det holder med det, og med tiltak for frivillig åpenhet, er en myte og en sovepute. Vi kan like godt venne oss til tanken på at vi i Norge har politisk korrupsjon.Jeg hører gjerne kommentarer fra leserne.

Kommentarer:
Postet av: Stig Thomas

Kanskje det blir enda vanskeligere å få dyktige folk til å være politikere, ettersom de må legge ut om privatlivet i så stor grad.

16.des.2006 @ 00:41
Postet av: Siv.ing. Svenn B.

Det kommer an på hva du mener med "dyktig". Det er forskjell på privatliv og private interesser.

10.jan.2007 @ 08:22

Skriv en ny kommentar:

Navn:
Husk meg ?

E-post:


URL:


Kommentar:


Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.blogg.no/trackback/ping/3016865
hits